RenateZakariassen

Fri fra jobb i dag. Solen skinner ikke så altfor klart, skyene er litt for mørke og vinden er bittelitt sur. Ikke akkurat da man slenger seg nedpå solsenga for å jobbe med fargen på kroppen. Derimot var den alldeles herlig dag for å hive seg på sykkelen, dra med seg to gutte-troll og sette kursen mot mamma og pappa. Eller, kanskje det eller vil si deres kaffemaskin? 

Uansett, turen bortover gikk fint. Ingen av oss falt av sykkelen, syklet på andre folk på fortauet eller ned i grøftekanten. Dessuten brukte vi i underkant av en halvtime på turen bortover, hvilket er utrolig. Kondisen min er nemlig ennå ikke funnet. Men, og det må nesten understrekes, jeg puster ikke som en halvdød halv idet jeg ankommer jobben lenger! Beina er ikke helt gele, og jeg klarer å ytre noen få ord - som hei og lignende. Fremskritt! 

Nok skryt av meg og mine ferdigheter på sykkel. Kan ikke gå lenger nå, redd for å jinxe det. Skal jo samme turen hjemmover igjen - og jeg er fremdeles litt redd for å gå på snørra. 

‎"En himmel full av stjerner - blått hav så langt du ser. En jord der mennesker bor, kan du ønske mer? 
Sammen skal vi leve - hver søster og hver bror. Små barn av regnbuen, og en frodig jord" 

Hvilke andre ord kan man bruke, si og synge?
Hvilke andre ord kan sette følelser så i sving?
Hvilke ord kan gjøre så vondt - men alikevel så godt?

Vi skal stå sammen like herlig i dag som i går, 
i morgen som neste uke. 

Fordi vi er skapt av kjærlighet -
og fordi kjærligheten alltid vil være det sterkeste.

Fordi vi er mennesker..
  

Om få timer vil påsken tjuetolv være offisielt over. På en måte helt greit, sånn tilbake til hverdagens kaos og den type ting. På den andre måte litt sånn vemodig. Ikke mer fråtsing i god mat, `ferie`hos mamma og pappa og sjokolade hver dag - uten å få dårlig samvittighet. 

Uansett, de siste dagene hos mamma og pappa har vært nydelige. Det har vært så mye god mat, at jeg helt sikkert har lagt på meg åtte kilo den siste uka. Det har vært godt humør, middagsgjester, påskehare - altså, meg og lillesøster - og bare kos. Dessuten, det er ultra-hyggelig å komme "hjem" sånn innimellom - for man faller så naturlig inn i rollen som den lille datteren igjen. Det vil si bortskjemt. På en hyggelig måte, så klart. (For mamma sier man ikke kan blir bortskjemt av kjærlighet.) 

Nevnte jeg at jeg de siste fire, eller var det fem?, dagene har sovet hele natten? Mine troll sover nemlig som steiner når de er borte. Muligens det er for å lade opp til eventuelle våken-netter hjemme på eget rom, men det har jeg ennå ikke forsket helt på. 

Lykke - det kan være påske hos mamma og pappa, det. 

Og hadde jeg hatt kamera, så hadde jeg lat ut ett bilde eller to. Men jeg har ennå ikke kamera, og legger av den grunn ikke ut en eneste ting - bortsett fra teksten. Kall det opprør. 

Jeg fikk for meg her for litt siden at jeg trengte mer energi i kroppen. Ikke den falske som kommer med sukker, men sånn ordentlig sjokk-start opplegg. Så jeg fiksa meg litt Ginseng. Skikkelig Koreansk energi, som skal få meg til å sprette rundt meg ett stort og lykkelig smil. Som tenkt så gjort. Ginseng Ekstrakt blir bestilt, det ankommer i postkassa og jeg er klar for å sprudle av energi. Veiledningen på pakken er på både dansk og norsk, så dette kan neppe missforståes. En målesskje - som heldigvis medfulgte i pakken - skal i en kopp varm vann. Tilsett gjerne litt sukker eller honning - og nyt. 

Det, derimot, var lettere lest enn gjort. Smaksløkene mine satte seg enormt imot den nye smaken som eksploderte i munn. Magen veltet seg rundt i avsmak, og hjernen prøvde febrilsk å la resten av kroppen forstå at dette er bra! Svelg! Drikk! Tøm koppen! Jeg gjorde akkurat det. Tømte koppen. I vasken. Etter to slurker. Og jeg kan for alt i verden ikke forstå hvordan jeg skal klare å prøve igjen.. Fillern. 

Jeg hadde verken sukker eller honning i denne grusomme drikken, som jeg heretter kun skal kalle for Smaks-Tortur. Derimot fant jeg sunda i skapet, og det er jo nesten honning? Eller..?

Uansett, jeg prøver igjen på Smaks-Torturen. Gir ikke opp så lett. Dessuten har jeg da betalt en liten sum for dette forferdelige, så ned skal det! 

Tror jeg.. 

Vi sier skærtorsdag - jeg sier påske. I allefall sånn offisielt. I dag - for sånn nesten totusen år siden - skjedde det noe med denne Jesus-fyren og hans disipler, og de aller fleste kan derfor se en rød dag i kalenderen og nyte ekstra fridager. Tjoho?

Men en ting er sikkert i mitt lille hodet - Jesus spise endel egg til det siste måltidet. Må i grunn være derfor egg er så `viktig`nå i påsken. Jeg snakker ikke om påskeegg, men de hardkokte man legger så flott på brødskiva. Påakeharen og hans egg fylt med sukker er en helt annen sak. 

Uansett - God påske! 

I år er det ikke noen hytte vi skal tilbringe påsken i. Ingen skiturer, ingen appelsiner i solveggen på fjellet eller fire timers kjøretur med grinete troll i baksetet. Jeg skal nemlig jobbe, og da er det rimelig lurt å holde seg i nærheten. 

Men ingen sure miner her, altså. For selv om fruen skal tilbringe endel av tiden på beste Tua - reiser vi likevel på en liten "ferie". Vi skal nemlig pakke sengetøy, klær og toaletter-mapper i bilen, for så å kruse de ti minuttene ned til mamma og pappa. Verdens beste ferie, spør du meg. 

For det er stas å være på ferie hos dem. Jeg blir liksom den lille jenta igjen. 

Og det gjør resten av familien også. Det er på en merkelig måte mindre styr der nede.. Enda vi er flere folk. Mer mat som skal lages, flere som skal legges på ymse steder. Mer mas og tjas, bare helt uten alt maset og tjaset. Forstå den som kan. 

Men er det ikke sånn at der det er hjerterom - der er det husrom. Og hos mammaen og pappaen min, der er det plass til hele horten og enda litt til ♥

Palmesøndag. Man sitter godt i sofaen med herremann, Maxmillian og herlige snitter som bestefar leverte på døra. Reklamen ruller på tv-skjermen, og vi er mer eller mindre uinteresserte. Men så dukker det opp en reklame, som trigger yngste sønn i huset til å stille spørsmål. Og vi svarer.

Jeg kan ikke helt erindre hvordan vi kom inn på akkurat dette emnet, men vi endte med å fortelle Maxmillian at pc`er ikke eksisterte da vi var syv år. Han rynket med øyenbrynene. Det blir så sagt at det ei eller fantes noe som het playstation. Rynkene på gutten ble dypere. 

"Maxmillian, visste du at det ikke fantes mobiler eller, da vi var på samme alder som deg?" Jeg spør, og vil tro han skjønte hvor jeg skulle, med tanke på de andre tenkniske duppedittene. Han ser på meg. Han ser på pappaen. Han lar rynken mellom brynene forsvinne og erstatter den med ett stor smil. "Jeg vet at det ikke er sant, for dere levde ikke i gamle-dager!" 

Lettere oppgitt. Og helt klart feil dato å fortelle sønnen om hvordan livet var uten teknikk. 

For en stund siden, sånn november en gang i fjor, skrev jeg litt om dette MUK-opplegget til Hellstrøm. Jeg utdypet lett hvordan opptil flere enkle og `fort-gjort`middager heretter skulle utebli i denne husholdningen. (Les innlegget her) Det var ganske lett. Prøvde meg på sodd, men klarte ikke å få ned en bit. Kvalmende. 

Det var noen reaksjoner i etterkant. Det ble sagt litt sånn: "dumme deg", mat er mat", "skjerp deg", og den slags. Vel. Hvem ler nå? Ikke du, kanskje, som etter gårsdagens VG overskrifter har forandret litt syn? Vil du fremdeles trykke i deg en pølse basert på dyre-skrott? Når til og med forbrukerrådet reagerer, da må også forbrukerne reagere. Og forbrukerne - det er oss det. 

Hele Hortens Audun kunne gjennom flere artikler i går fortelle hva produsentene gjør - og aller helst ikke gjør. Som å opplyse om MUK`en i varene. Det føles ikke helt greit å sette til livs ett par pølser under årets første grillings, for så å lese at jeg nettopp har fortært en større mengde MUK. (Les vg`s utvalgte artikler her og her)

Dessuten, nå vil jeg vil også tro at kanskje folk skjønner litt bedre hvorfor MUK-varer har vært forbudt i dette huset i denne tiden. Og tiden som kommer. Står det MUK er det nei. Enkelt og greit. 

Takk, Audun. Du gjør livet som en Ikke-Muker mye lettere etter i går. 

Det finnes ei lita jente her i byen vår, som kjemper som hun aldri har kjempet før. Hun har en mamma som viser en styrke som imponerer selv den sterkeste. Sammen er de krutt. Sammen kjemper de den harde kampen mot kreften til vesle-jenta. 

Hun er bare to år. Altfor liten. Men ikke for liten til å drømme seg bort til Kristiandsand og Sabeltann. Ikke for liten til å være sjørøver for en dag. 

Hjelp oss å hjelpe familien til å dra på en drømmetur til Dyrparken. La de for en liten stund glemme sykehus, leger i hvite frakker og verdier som går opp og ned. La dem få ett lite avbrekk i en kaotisk hverdag - der de kun kan ta en dag av gangen. 

Stem frem Katrine og dattern hennes. La oss sammen oppfylle deres drøm. Klikk deg inn her og stem du også. 

http://www.1881.no/drommer/profil/katrine-norli/

♥

Etter noen dager med en syk liten Tilla, ble det i kveld klart at en lege måtte oppsøkes. Og som tenkt så gjort. Legevakt ringes, legevakt gjør meg flau (en annen historie,) og legevakt ber oss om å møte innen kort tid. Null stress. 

Vi stiger ut av bilen, og jeg inser at jeg aldri har latt øynene skue over dette gamle sykehus-bygget som nå huser Hortens legevakt. Og det er kanskje greit, for man skulle tro det bodde noe annet der inne enn akkurat legekyndige mennesker.. 

Kanskje virkningen hadde vært større hadde det vært skumring. Eller mørk. Men lat som om du hører litt uhygelige lyder, og kanskje skimter en skikkelse i tredje etasje.. Der, ja. Skummelt. 

. Dessuten, i det eneste vinduet det er lyst - hvorfor mangler selve vinduet? Uansett. Poenget er vel at dette bygget trenger en seriøst `makeover`. Sånn omtrent nå. Eller i sta. 

Lurer på om det bor noen spøkelser der, jeg..