Midsommar.

 

Er det en ting vi nordmenn er vanvittig dårlige på, så må det være å feire Midsommar. For de mindre bekjente av dette ordet, er det rett og slett den svenske versjonen av St.Hans, og i vårt gule og blå naboland betyr det så mye mer enn ett bål og hekser som flyr rundt på kosteskaft. (Les: sure kvinnfolk med støvsuger.)

Onkel og tante ba i år inn det som kunne virke som ett helt hav av mennesker på mat og drikke, latter, gode samtaler og rett og slett samvær. Jeg hørte de skulle rigge til partytelt for å holde eventuelt regn ute, selv om jeg innerst inne tror onkel er noe redd for disse heksene som visstnok flyr gjennom luften og jaller med skummel latter. Ja, ja, han om det. Frykt er ikke spesielt rasjonelt.

I de tidlige ettermiddagstimer ble vi hentet i buss. En sånn en liten og fin og hvit, med selveste onkel som sjåfør. Jeg kan godt like sånne privatsjåfører, selv om man må stoppe i tide og utide grunnet barn med oppkast i munn.




Ikke så lenge etter ankomst i Holmestrand, ble grillen fyrt opp av gass og nydelig lukt av alskens mat vibrerte i neseborene. Herlig, herlig. (Forøvrig ett spørsmål: den følelsene jeg får, som kjøtteter, når jeg lukter denne type mat, enten på grill eller i stekepanne. Er det slik vegetarianere føler det når gresset klippes?)

Nåja. Tørr humor ligger til familien, lite man kan få gjort med det. Maten luktet godt, og smakte da kanskje enda bedre da den kom i munn. Kaffe og brus, og jaggu poppet det ikke frem en flaske champagne. Med gullflak. Joda, du leste riktig; gullflak! Jeg er nå, bokstavelig talt, god som gull.



 

Det har vært en herlig dag, ettermiddag og kveld. Latter, humor og vondt i magemuskler. Mette, og godt fornøyd med å kanskje ha laget til noe som vil bli tradisjon?

 

Takk for meg. Takk for mine. Takk for alt sammen! Takk for dere, for hunder som oppfører seg og gode kongestoler til vonde hofter.





 

 

Man må ikke være på festival, for å være på festival.

Færderseilasen 2016 er offisielt gått av stabelen. Jeg var ikke der personlig, men jeg er ganske så sikker på at det var vellykket - i år igjen. Det hørtes ihvertfall slik ut, det jeg prøvde å falle i søvn til lyden av bass og trommer og gitar og alle de andre instrumentene en musiker og eller band trenger for å underholde berusede seilere etter endt seilas. 

Vinduet sto åpent i natt, slik det pleier å gjøre gjennom de få sommermånedene vi har her oppe i nord. Sval luft gjorde tærne mine kalde, der de lå viftende utenfor dyna, som om jeg prøvde å kjøle ned resten av kroppen. Den vonde hofta var mer enn vond, jeg vrei meg rundt i ubehagelige stillinger, lyttende til både mannens susende snorking og feststemte deltagere nede ved Karls Johans vern. Noen ganger, når jeg ikke engang behøver å lytte etter skikkelig, kan jeg høre gresshoppene spille sine forferdelige nattlige lyder. Nå kunne jeg ikke det. Ikke en eneste irriterende gresshoppe ga fra seg noe som helst. Om musikken skremte dem til stillhet, eller om det rett og slett var vanvittig overdøvende, det vites ikke. Men jeg har mine misstanker. 

Man må ikke dra på festival for å være på festival. Ikke når man bor så nærme selve festivalen. I fjor var jeg på Verven, dog liggende på solseng i egen hage. I natt var jeg på EtterSeil - dog i egen seng. I fjor ville jeg på Verven. Jeg ville ikke på på Færdern i natt. 

Leva livet, hørte jeg fra tonene der nedenifra. Ikke slik som Åge Aleksandersen har sunget oppgjennom, men med nye, rocka toner. Det irriterte meg litt. Nesten så jeg vurderte å lukke vinduet, der den svale luften begynte å bli kjølig. Jeg snudde meg med ryggen til vinduet, over på den vonde hofta og bet tenna sammen. Skjerp deg, liksom. La folk få ha det litt gøy, nå. Gamle, sære kvinnfolk. 

Å - å levva livet, fortsetter. Nesten så jeg kan høre allsangen. Mannen enser det ikke, der han sover sin søte skjønnhetssøvn. 
Jeg tar en rask titt på klokka. 01.45. De må nok avslutte innen rimelig kort tid, det skal vel være stille fra 02.00 - i norge vi bor og neimen om det er lov  ha det gøy etter det tidspunktet. Det står i loven, og onkel politi viser seg effektive tidligere til å håndheve akkurat dette. Nå kjenner jeg at jeg er glad for loven, selv om jeg ved tidligere anledninger har tenkt mitt. 

Tiden går. Jeg fortsetter å vri meg rundt, men å lukke vinduet er ikke et alternativ. Er man på festival, så er man på festival. Da skal man være litt kald og høre litt dårlig musikk og klirrende glass fra mennesker med litt alkohol innabords. (Sant skal sies at jeg hørte ikke det klirre fra noen andre glass enn mitt eget fylt til randen med vann, men man kan vel late som?) 

Klokken bikket 02.00. Den gikk enda over 02.00, og jeg lurte litt på den loven. (Sære, gamle dame.) Vrir meg. Lytter til snorking og savner plutselig hagens gresshopper. Gløtter mot vinduet, der utsiden og nattehimmelen aldri blir helt sort i juni. Vurderer igjen å lukke den, men det vil også bety å gå ut av en varm seng og inn i den kalde festivalluften på soverommet. Det er vel ikke så lenge igjen til de må avslutte? 

Jeg skvetter til. Øynene er plutselig vidåpne. Noe har skjedd. Pulsen er raskere enn det man vil tro den skal være på sovemodus, og jeg letter etter det som fikk meg til å reagere. 
Det er stille. Ingen toner, ingen latter. Ingen skralling i gaten. Ingen festivaldeltagere eller påseilede seilere. Det er stille. Bortsett fra kanskje en liten gresshoppe i det fjerne? (Man skal ikke la seg lure av en gresshoppe i gresset. Det kan like gjerne være en glidelås som går ned.) 

Jeg lar tærne krølle seg sammen under teppet jeg har rullet meg inn i under dynen igjen. Festivaldeltagere blir gjerne veldig kalde når natten lir mot dag. Hutrer litt. Smiler litt. Øynene glir sakte igjen, idet søvnen får overtaket. God natt.

Jeg kjente jeg var sliten da jeg  våknet i morges. Ikke rart det. Jeg var jo på Færdern i natt. 



 

 

Er det ikke ditt ansvar å ivare ta meg?

Mamma og pappa har startet ett nytt liv. Ett sånt sunt ett. Flott, det altså, at de passer på seg selv og spiser sunt og går turer og trener og alt det der. Kudos til dem, og jeg kjenner jo at jeg er stolt av de begge to. Det er bare det at det går så utover meg også. Datter, liksom. Har jeg ingenting å si?

Tidligere, før blodtrykket til pappa steg til andre høyder og de oppdaget sunne knekkebrød og alskens salater og grønne saker, da kunne vi be oss selv på middag og kake og dessert. Kom vi innom en formiddag disket de gjerne opp med lunsj, bestående av litt egg og bacon og te og sukker i teen og vi koste oss nesten glugg i hjel, vi, Kjøttkaker, det hadde de også. Nå grynter mamma på nesa av sånn deilig brun saus og hiver seg etter guleroten. Ja, ja, smaken er som baken, sier de.

I dag tenkte jeg vi kanskje skulle be oss på lunsj, Så husket jeg at de antagelig ikke serverer bacon. Furteleppa hang fremme ganske fort, for å si det sånn.

Så tenkte jeg litt for meg selv, før jeg sa det høyt til mannen: Har ikke de litt ansvar for meg og mitt dagelig inntak av mindre sunne ting? Selv om de ikke spiser bacon, er ikke disse to pålagt litt ansvar ved å fòre dattern med litt usunn mat med ujevne mellomrom? Han sa seg saktens enig, den baconspisende mannen min. Tror kanskje han mener de har ett sånt lite ansvar ovenfor han også.

Nå må du ikke misforstå. Både jeg og mannen klarer fint å mate oss selv, det er ikke akkurat sånn at vi sulter forran brødboksen, voksne som vi er. Men det er jo noe med stemningen rundt matbordet også, når man spiser sammen og gjerne når man spiser litt bacon. Det blir sånn hyggelig og koselig. Jeg liker godt både hyggelig og koselig.

Så jeg ringer mamma i ettermiddag. Ikke for å be oss bort, men for å si hei og har dere det bra og her er ting akkurat som det pleier. Vi kom innpå litt manko på garn hos undertegnede, og jeg nevnte at vi kanskje kunne komme innom noe senere, hvis mannen og hans brystkasse og noe forslåtte ribbein etter lørdagens strabaser kjennes ålreit.
"Neida", sier mamma," vi kan komme innom dere vi, bare vi er ferdige i butikken og har spist litt."
"Så fint. Og ta gjerne med litt kake." Jeg er ikke alltid like kjent for å pakke ting pent inn eller vandre lenge rundt grøten.
"Kake? Vi spiser ikke kake." Mamma høres undrende ut.
"Nei, det jeg vet. Men jeg spiser og liker kake, og har ikke dere ett visst ansvar ovenfor meg? Skal liksom ikke dere ivareta meg? Må det gå utover meg at dere er så sunne blitt?" Jeg flirer for meg selv, ett lite øyeblikk usikker på om mamma tar spøken. Kan jo hende sukkernivået hennes er faretruende lavt, så lite kake hun spiser. Jeg blir nemlig gretten når blodsukkeret faller.

Heldigvis, jeg hører mamma flirer. Nei, ler! Hun tar spøken! "Jada, vi får da se." Hun flirer litt til.

Det tok så ikke lange tiden før de banker på døren og stiger inn. Med seg hadde både Brownies og rullekake med vanilje og bringebær. Da snakker vi! Det ble nesten påske og st.hans på en gang,  gitt. Og når de disker frem med nytt matutstyr i form at kopp og tallerken i star wars til mannen, samt en pils der og juleøl til meg - da ble det jaggu julaften også. Det alkoholholdige må vente noen dager, men det er rimelig tomt for kake nå. (Må jeg si at jeg smugspiste tre biter på kjøkkenet etter at de dro og jeg sa nei til mer til trolla? Må jeg ikke? Tenkte meg det.)

Mamma og pappa kom med kake i dag. Ikke fordi de hadde lyst på, men rett og slett fordi de fremdeles er foreldrene mine og ønsker å ivareta meg og mine behov for usunne ting.

Snakk om flotte foreldre.
 



 

 

Solens herlige stråler!

Det er sol ute. Vårens og sesongens første sol som varmer og gjør godt. Den fine sola, gul og herlig, som lar oss ta av jakkene, slenge på solbrillene og bare nyte.
Gjett om jeg gjorde! En ekstra fridag i går, og opp til svigermor med bilen lastet med troll og grillmat. Man håpet jo at hun selv sto for kaffen, og hun sviktet ei. Fyre opp i grillen, la troll løpe og herje og sprette, mens man selv sank godt ned i en stol. Kaffen var varm. Solen var varm. Smertestillende til hoftevondt gjorde sitt og jeg kjente på at dette, dette kan jeg godt like.



 

Det ble en fin ettermiddag, og vi var vel alle mettet av både sol og grillpølser da vi satte kursen mot byen igjen. Jeg valgte fort å bytte ut dagens bekledning med noe mykere, før denne forbasket hofta ville kreve å bli kappet av.
Stor overraskelse da jeg ser meg selv i speilet. Gnir meg litt i øynene. Titter litt til. Sveiper fingertuppene mot hals. Atte, hva? Første tanke var allergisk reaksjon. Har de puttet noe nytt i ostepølsene fra gilde? Er det pollen? Er det solen? Det kan være solen. Mye mulig solen. Jeg tror det er solen..



 

Hva hjelper det å ha på klær, når hals og nakke var såpass eksponert? Og åpenbart resten av trynet. Det kan jeg både føle og se i dag. Bildet lyver, forøvrig. Det røde er ikke bare rødt - det blender deg mot alt det hvite som ikke så solens lys i går.

I dag har jeg sendt mannen ut for innkjøp av årets første solkrem.

 

Det som går opp kommer ned.

I tidligere innlegg har jeg nevnt at det på innsiden av meg bor en del hønemødre. Sånn paniske og kakklende dyr som skriker opp om det aller meste som gjelder avkommet. Enkelte at disse hønene tåler ikke det grann, mens en enkelt har stålkontroll og tar sjefsrollen når det trengs. Og innimellom trengs det virkelig en rolig og avbalansert hønemor til å roe ned alle de andre.

Som da Tilla klatrer opp i ett tre i barnehagen, for så å skulle vise pappaen akkurat hvor flink hun er til å hoppe ned. Og ned kom hun, tyngdekraften er fin sånn. Det ble bare ikke helt som tenkt. Istedenfor å lande på to stødige ben, tok ansiktet og nesa fallet. *BOOM* Blod og snørr og tårer og skrik.
Javel, det ble den leveringen i barnehagen. Hjem til mamma. Og hennes høner.

Jakka til Tilla var ikke lengre koksgrå. Den blå/hvit-rutete skjorta hadde fått røde flekker, og pappaen hadde røde fregner. Tørke litt, vaske litt, sjekke litt. Tennene var i behold, nesa var voksende, men så like hel ut. Alle hønene forholdt seg rolig, mens jeg sjekket status på resten av frøkna og tok en rask telefon til barnehagen.

"Jeg skjønner ikke hva som skjedde, jeg," sier Tilla med papir langt opp i nesa. En liten høne kaklet ut i det fjerne.
"Du falt ned fra treet", svarer jeg mens jeg sjekker tilstanden til nesa enda en gang. Den var nå blitt blå og nærmet seg plomme størrelse.
"Mamma, jeg vet ikke hva som skjedde." Tre høner hopper av dvalen samtidig. Pulsen slår litt hardere.
"Tilla, husker du at du falt ned fra treet i barnehagen?"
"Nei. Mamma, se! Jeg blør!" Alle hønene våkner til liv, pulsen går fra hvile til sprint.
"Vet du hva, jeg tror jaggu vi skal ringe doktoren, jeg". Heldigvis tar sjefshøna kommandoen, men det er ikke mulig å roe ned de andre som løper rundt på innsiden, jager opp hverandre, løper inn i vegger og skriker så man kunne høre det helt til kina.
"Jeg visste ikke at litt neseblod var så alvorlig." Tilla ser forskrekket opp på meg, mens jeg lokaliserer telefonen og prøver å få tak i noen som kan fortelle meg at dette her går over

Vi kom oss til legen. Med blod og gørr og snørr og tårer. Litt oppmerksomhet fra de andre pasientene på venterommet, litt medfølende blikk, litt "ojsann, uffda, stakkars deg". Og legen tok en titt. Litt på nese, litt på tenner, litt spørsmål. Åtte høner skrek etter svar. "Hallo? Nesa? Sjekk skallen, da!" Legen fortsetter på nesa. Mon tro om det kun var jeg som hørte skrikende fra de kaklende kjerringene?

Det tok ikke lange tiden, før legen kunne roe både mor og høner med beskjeden om litt sjokk hos frøkna. Helt normalt og rimelig innafor når man hopper ned fra treet og bommer på føttene. Sjokk, ja. Si det til hønene, liksom.
 Tilla gliser, og håper at plasteret som skal plasseres på nesa er fint og lilla. Litt skuffet da det er brunt og rimelig kjedelig. Hønene tar seg en kopp kaffe, setter seg i go`stolen og puster litt lettere. Vi drar hjem. Tilla skal vaskes og få is og ligge på sofaen og få så mye oppmerksomhet og trøst som hun bare vil. Jeg skal joine hønene med en kopp kaffe. Eller fire.

Sånn kan det gå. Nå fylles skapet opp med plaster, bandasjer og utstyr - jeg tror vi går en sommer i møte der frøken skal teste grenser og tyngdekrafter og hvor hard er egentlig den asfalten?

Og hønene? De skal få hvile frem til neste omgang.



 

 

 

Kule kidz gråter ikke - teite mammaer griner hele tiden.

Forrige helg fortalte Lotte om denne filmen vi måtte se, helt ny på NrKSuper - `Kule kidz gråter ikke.`
Jeg hadde hørt om filmen, og stålsatte meg for noen tårer som ville renne. Vi satt samlet omtrent alle sammen, og idet filmen lir mot slutten, skjønner jeg at dette fungerer heller dårlig. Det er ikke noen få tårer som vil trille nedover røde kinn, jeg vet at det vil fosse.

Og det fosser. Det renner. Philip blir bekymret og spør om det går bra, men jeg kan ikke svare for hulkene sitter så fast i halsen. Jeg ser ingenting for tårene. Noen gir meg litt papir, nesen pusses og tårer tørkes. Men jeg unnskylder meg ikke, jeg er kjent for å ta til tårer i tide og utide.

Maxmillian og jeg hadde alene-kveld, og på skjermen dukket det opp også en film der tårene skulle flomme over. Stakkars Max, der han alene sitter og ikke helt skjønner hvordan han skal stoppe morens tårer og såre hulk. Han hentet en sjokoladebit til meg og ga meg en klem - og der åpnet jo slusene seg igjen! Hulk og tårer og snør og hovne øyne. Jada. Det koster å være litt småteit.

Jeg gråt litt i kveld også. Tv2 på skjermen, og etterfulgt av den Norske nasjonalsangen taler Kong Haakon 7  til det norske folk. Klump i halsen. Det blunkes iherdig. En tåre unnslipper. Enda en. Og der renner det, gitt. Igjen. Som vanlig. Svært så emosjonell en skulle bli da! Men det var noe med å høre talen, om tanken på frihet og selvstendighet. Om den onde makten som skulle bli borte, om gleden og etter hvert gjensynsgleden i familiene. Og kanskje sorgen til de som manglet en..

Man behøver kanskje ikke være så himla teit for å grine hele tiden. Med mindre du er en mamma på snart treogtredve, og barn som nærmer seg faretruende fort tenårene. Da skal det ikke mye til for å bli kalt smått teit.

Mammaen i hasselbakken gråter, hun. Av 17 mai-tog, triste filmer, fine julesanger, søte reklamer, gråtende babyer og gjenfunnet kjærlighet - det skal ikke så mye til.

God mandag.

 



 

 

 

Plutselig gammel.

Fredag er kosekveld. Det står i loven, og akkurat denne paragrafen blir overholdt uten tull og fanteri. Det er deilig kosemat, det er brus, det er føttene i sofaen og ekstra melk i kaffen. Og så er det Idol. Vi klistrer oss til skjermen i disse ukene, og forbanner da de gikk ut i påskeferie uten å sende brev angående denne informasjonen. Vi heier, kjenner etter gåsehud på knær, ler og feller en tåre eller to over gode prestasjoner. Vi er engasjerte.
Riktignok er "vi" i denne sammenhengen kun mannen og meg selv, men det får duge. Vi liker visstnok hverandres selskap.

I kveld er intet unntak - her sitter vi spikret. Klare.

Men er ikke deltagerne i år noe unge? De fremfører låter fra året de er født, og jeg nynner med, synger og traller. Da "Kiss me" ruller ut av en englerøst tar gåsehuden bølgen over kroppen, jeg ser tilbake på mine yngre dager, smiler og tenker dette er en fin kveld. Ungdomstid, faktisk. Jeg lar tankene tenke det en gang til. Ungdomstid? Jeg går inn i sjokktilstand. Jeg har blitt gammel!

Eller, kanskje ikke gammel. Men eldre. Eldre enn jeg selv har innsett.
Troll vil være for seg selv. De flirer ikke lenger like godt av de tørre vitsene. Ofte vises det med holdning og blikk at mamma er rimelig teit. Ja. Så var det sånn det skulle bli, da. Ja, det kom overraskende på meg også.

Er det ille å bli eldre? Når jeg kjenner etter merker jeg at det i grunn er godt. Mer vis og erfaring og sånt. Smartere på livet. Det gjør faktisk ingenting, når jeg kjenner ordentlig godt etter. Jeg kan drikke kaffe etter 18.00, gå til sengs 21.00, og helt uten å tenke at dette er helt fælt. At jeg må ut å leve livet og teste grenser. Samtidig kan jeg nyte vin med gode venner, danse meg sliten og lalle i seng etter 03.00, og det er jo også helt greit. Jeg sånn midt i mellom, jeg.

Så får heller deltagerne i Idol være litt unge i år. Og jeg litt eldre. Helt greit.



Plutsel

Når man nesten dør.

 

Det finnes ulemper og fordeler med det aller meste, og når det kommer til barn. For eksempel når det aktuelle barnet er så altfor klar over morens hysteriske skrekk og redsel for edderkopper, og spesielt når en ekstra stor og fryktelig skummel edderkopp dukker opp i hans rekkevidde!
For Philip var ute i hagen, løper og herjer og graver litt etter både mark og andre insekter som gjerne dukker opp når gradestokken holder seg over pluss. Ikke noe galt i det, oppgjennom årene har han ofte kommet inn med både det ene og andre av larver, merkelige fluer og andre kryp.
Men jeg burde vel ha ant at noe var i gjære da han henter ut en liten plastikkboks, og forsvinner ut igjen fortere enn svint. Radaren var for ett minutt eller to ute av drift.


Smilet var stort da han kom med raske skritt inn i stua. Jeg ser den hjerteformede boksen, og tar meg i å være litt nysgjerrig på hva han nå har funnet. Han rekker frem boksen, jeg lener hodet fremover og jeg skimter noe stort og sort. Ett sekund går, både radar og hjerne er fremdeles ute av drift. To sekunder, dette sorte beveger på seg. Tre sekunder. Det er en edderkopp av en større størrelse!
Reaksjonen var å skrike av mine lungers kraft. Deretter, dum som jeg er, snur jeg meg for å ta en titt til! Hva trodde jeg? At den på magisk vis var forduftet, gått opp i røyk? Lungene fylles av ny oksygen og jeg fortsetter skriket. Svigerfar hopper ut av stolen, kanskje mest fordi jeg skriker, edderkoppen har han ennå ikke sett. (Godt er det, like redd som jeg er - hadde muligens endt med livredding.)


Jeg tar hunden under armen og reiser meg faretruende fort opp av sofaen. Jeg har ikke sluttet å skrike. Philip flirer og ler. Den gode latteren, den fra magen.
"FÅ DEN UT"! Jeg er overrasket over at jeg ennå ikke har besvimt. "UT!"! Jeg begynner å bli svimmel. De andre gjestene i huset har nå forstått at det er en svær jævel i denne boksen, alle står nå oppreist. Mannen tar styring, med strenge-stemmen gjentar han min befaling, enn noe roligere enn jeg for få sekunder gjorde.
"Du vet at mamma er livredd sånne, vi tar den ut." Han griper etter edderkopp og boks, heldigvis slipper Philip. Han ser ikke på slaget som tapt, han viste at han nok en gang klarer å skremme livshiten av mammaen. Og jeg som er så grei, vasker klærne hans og lager mat å greier. Det er takka man får.
Med edderkoppen ute av både syn og hus, gjenvinnes pusten og pulsen demper seg. Den er fortsatt oppe i trehundreogfemtiåtte, men jeg kjenner at jeg ikke kommer til å dø riktig ennå. Pannen er svett, jeg er også i ett sekund redd for at hele kaffen gikk i buksa.


Jeg er livredd for edderkopper. På det samme nivået som tollere og terrorister. Heretter skal Philip kroppsvisiteres før han kommer inn døren. Av mannen. Jeg gjemmer meg på do.

 

Tarantula in gift box

 

Når man skyter gullfuglen.

Jeg har aldri blitt sett på som noe teknisk vidunder, og tviler sterkt på at jeg noen gang vil eie den tittelen. Den tilhører mannen i huset, og vi er alle sammen godt nok fornøyde med det. Muligens mannen synes det kan være noe kjipt når det ringes, pipes og ropes etter hjelp, men som det sies i filmen: "With great powers, comes great responsibility".

Det er nok derfor jeg er i overkant stolt over hva jeg selv fikk til i går, helt uten hjelp og bistand fra vidunderet - egen facebook til bloggen! Hører jeg en liten applaus i bakgrunn?

Nåja, det var kanskje ikke så altfor vanskelig. Sjekk gjerne ut, og lik i samme slengen. https://www.facebook.com/RenateZ-1087838877926246/

Ellers er det akkurat så mye tirsdag som det ellers er på tirsdager. Ettermiddagen bringer med seg mye av det samme; middag, lekser, lek og underholdning av og for troll. En rusletur med eldste og yngste ble det også til, så da sitter jeg her nå, med voltaren og paracet i kroppen, nippende til kaffe og med utsikter til en tidlig kveld. Man lærer så lenge man lever, og godt er det. I morgen skal jeg ikke ut å gå, da får heller bilen gjøre susen som mine ben.

Forøvrig kom Lotte med de beste ord i dag tidlig, der vi sitter med søvnen fremdeles i øynene og ikke helt klare for å starte dagen. "Mamma, vet du, jeg fikk skutt gullfuglen, jeg."
"Jaha, gjorde du det, du", svarer jeg tilbake, veldig usikker på hvor hun vil.
"Ja, jeg fikk jo det til mamma, og det er å vinne"!

Er det nødvendig å fortelle at mammahjertet smeltet, øynene svømte over av fine tårer og smilet gikk rundt hele hodet?
Den jenta er jaggu god.

Ha en riktig god kveld videre!

 



 

To be, or not to be - en Superhelt?

Med tre hankjønn i hus blir det fort noe maskulint. Jeg prøver hardt å veie opp for dette med sløyfer, blonder og rosa stæsj, til tross for å mannens skråblikk. En mulighet er så klart å introdusere jentene for dette feminine, men mannen kom meg i forkjøpet og har gjort gamere av hele flokken.

Superhelter er en ting som går igjen. Vi har hatt perider med Ben 10, Spiderman og Batman. Drakter og kostymer vurderes nøye på ebay og andre nettsteder, penger spares opp og med ett barn iver (haha) venter man i ukesvis på postmannen. Hver dag etter sendt bestilling må mailer sjekkes for å finne ut hvorvidt pakken er sendt, man vurderer ruten fra Kina til England til Amerika og helt hjem til lille Norge.

I dag var en slik dag. En gledens dag for vårt rødhåret vidunder, som med store glis og høye forventinger kom hjem fra skolen, for så å oppdage at pakken fra det kinesiske land ikke brukte månedsvis på å ankomme. Han har nemlig fått Deadpool-kostyme!

Det som åpenbart er viktig med Deadpool, det er å forstå at han ikke på noen måte er en superhelt. Han er en `antisuperhelt`. Jeg fikk en halvtimes forklaring på akkurat dette da jeg spurte, for i mine tanker var man vel enten en superhelt, eller en skurk. Kan man være midt i mellom?

 Det er her ordet `åpenbart`kommer inn. Så klart kan man være antisuperhelt.

Jeg skjønner det ikke helt ennå. Antagelig vil jeg aldri skjønne.


 

 

Tårevåt mamma.

Det sies at man kan se på sine barn at man selv blir eldre. I dag føler jeg virkelig at det stemmer. En mail piper inn, barnehagen har sendt ut de siste periodeplaner for de siste måndene dette barnehageåret. Altså, Tilla sitt aller siste år.

Det er sånn vemodig, men likevel godt. Hun utvikler seg til å bli en selvstendig ung frøken, men jo mer selvstendig, dess mindre trenger hun meg. Og for at det ikke skal levne noen tvil - jeg trenger i grunn henne. De myke, gode klemmene, de dårlige vitsene, gåtene jeg ikke skjønner og hvordan hun hvisker "jeg elsker deg". Til og med jeg forstår at det med tiden blir mindre tid til eventyr på fanget til mamma. Hun skal jo ut på egne eventyr!

I juni vil det være sommeravslutning i barnehagen. Permer skal deles ut til de skoleklare, det skal takkes for årene som har gått - og jeg skal grine. Som vanlig. Ikke noe unormalt med at jeg skrur på vannkrana og ikke får skrudd av. Helt ærlig, det ble noe vått i øyenkroken da ordene lestes, og det plutselig gikk opp for meg at vesle seksåringen kanskje ikke er så vesle lenger.

Først skal jeg komme meg igjennom det aller siste barnehagetoget like før den store nasjonaldagen. I år, som alle andre år, håper jeg på sol fra skyfri himmel, slik at solbrillene kan skjule de tårevåte, dog stolte, mammaøynene, der jeg veiver med flagget og vinker av vildens sky.

Det er litt rart, det der. Hvordan troll vokser seg større, og med det viser at de faktisk kan klare seg selv. Påkledning, frokostlaging og å tenke litt rasjonelt. Litt konsekvensanalyse har jeg også oppdaget, der hun vokser seg større for hver dag.

Til høsten er hun klar for sin aller første skoledag. Også en dag der jeg håper på sol og solbriller.

Lille, store trollet mitt. Bare hun kan tilgi for morens tårer i hytt og pine.



 

Autisme-dagen.

Andre april, dette er FN-dagen for bevissthet rundt Autisme. Og Autisme spekteret, det er noe jeg av helt naturlige årsaker brenner dypt for.

Jeg hadde vel aldri trodd at jeg skulle kjenne dette syndromet så godt som jeg gjør, men likevel så dårlig. Jeg kan legge meg om kvelden med en riktig god følelse, jeg gjorde noe riktig, jeg fikk det til. Andre kvelder vil ikke søvnen komme, tankene kverner rundt - hva kunne jeg gjort annerledes, hva skulle jeg sagt, hvordan kunne jeg håndtert situasjonen? Joda, hver dag er en lærerrik dag.

Mitt barn vil i grunn ikke noe annet enn å være den han er. Likevel bruker han enorme mengder energi på å være som nabogutten. Han setter opp en mur, vil ikke vise, har ikke noe ønske om at andre enn de nærmeste for lov til å se. Ofte faller muren ned, som ett korthus i motvind. Han er tom for energi, han har ikke mer å gi. Han orker ikke. Da ser man. Men kanskje ikke den herlige og fantastiske gutten han er, for han er sliten. Lei. Adferdsvansker, hvisker damene i butikken, mens de gløtter mistroende på både meg og den vesle gutten. Dårlig oppdragelse, sier blikkene som sendes rundt, mens jeg prøver å få tak i melken og yoghurten. Pjokken enser det han også, men kan ikke sette fingeren på akkurat hva det er

Hvis samfunnet kunne godta at alle ikke er som deg, hvis man kunne se bortenfor det såkalte A4-livet nordmenn så hardt streber etter å leve, da ville kanskje ting vært lettere. Hvis naboen, butikken og skolen kunne ha vist litt forståelse - hvis samfunnet kunne ha godtatt. Jovisst, man har da kommet langt på vei! Men stien er så vidt tråkket opp, man kan skimte ett par føtter. Det er ikke nok.

Han skjønner ikke helt hva ansiktet ditt sier, når du sier noe uten ord. Han ler når du ler, usikker på om du ler av ham. Små prat irriterer ham, han vil så gjerne heller snakke om sine interesser. På sine premisser. Han kopierer din adferd, dine ord, og tar de videre med seg. Bruker det når han tror det passer seg, og kan ikke helt forstå hvorfor man ler når ikke passer med de nye, fine ordene. Han er direkte og ærlig, så direkte og så ærlig at han oppfattes som uoppdratt og uhøflig. Men han mener ikke noe vondt.

Han ser på verden som ett lerret uten maling, og det er hans jobb å bruke alle de farger som finnes i verden. Mens du og jeg holder oss til svart og hvitt, vil han ha blå prikker, lilla stjerner og grønne esler. Han er nysgjerrig og utforskende, han er vitebegjærlig og smart. På sitt nivå.

Han vil bare bli akseptert
Jeg vil bare at han skal bli akseptert.

Autisme er ikke smittsomt.
Autisme er ikke farlig.
Autisme gjør deg ikke dum.
 

Autisme er spennende.
Autisme er vanskelig.
Autisme er livsvarig.
 

Vi forteller, fordi vi ønsker forståelse. Hvis vi stenger ham inne, vil du møte ham og forstå? Hvis jeg ikke forteller, vil du da forstå? Hvis jeg lukker munn, hvem vil snakke for ham? Hvis hans talerør forsvinner, hvem vil kjempe hans kamp?

Hva den gutten kan! Og alt det han med tider og stunder kan bidra til i samfunnet - hvis samfunnet lar ham få lov.

Andre april er FN-dagen for bevissthet rundt Autisme.

Takk for at du leste, og del gjerne.



 

 

 

Aprilsnarr!

Klokken har så vidt passert syv i morges, jeg har fått ligge en hel time lenger i dag. Herremannen har vaklet seg ut av sengen og fått opp de tre trollene som er hjemme. Hunden jager seg opp i sengen min, mer eller mindre med alle lyder hun kjenner til og kan, og i det den fiske-luktende og ru tunga streifer nesa mi bråvåkner jeg. Den kalde snuten opp i armkroken, Tilla i døråpningen. "God morgen, mamma!"

Kroppen kjennes tung ut, idet jeg kommer meg inn på badet. Pokkers smertestillende. Vann i ansiktet, deretter settes kursen mot kjøkkenet der Herremannen har gjort klar en kopp kaffe. Snille mannen, riktig god å ha. De andre trollene sier også god morgen, men jeg tror det kun var grynt som kom tilbake som svar.

I det kanten på koppen treffer leppene, kjenner min sjette sans at noe ikke stemmer. Koppen tiltes, de første dråpene treffer underleppen. Koppen tiltes enda litt mer, jeg er rimelig klar for en real slurk for å kickstarte både kropp og hjerne.

*BOOM*

Jeg blir bombadert med smaker som ikke hører kaffe til, en hysterisk, ekkel smak ruller rundt i munn og jeg vet ikke om jeg skal svelge, spytte det ut igjen eller rett og slett kaste opp.

Noe er mer enn litt galt. Har han glemt å skylle såpe vekk fra koppen etter oppvasken? Er kaffen ødelagt? Er kaffemaskinen ødelagt? Jeg enser ikke to små jenter som med store øyne og små, hemmelige glis holder ett meget godt øye med sin trøtte mor.

Nei, det er noe seriøst galt her Er det meg og mine smaksløker? Jeg reiser meg med koppen for å konferere med Herremannen.

"Aprilsnarr!" Det ropes og skrikes og de ler av hele sitt hjerte, alle mine tre troll. "Det er salt i kaffen din!" De flirer litt mer. Nå jobber jeg hardt med å være en sporty mamma, ei som tåler en spøk. Det holder hardt, men ett smil dukker opp på mine altfor salte lepper.

Kaffen helles ut, Herremannen lager raskt en ny. Med melk - uten salt.

Herlig morgenstund.

Første april, datoen hadde til en viss grad gått meg hus forbi. Neste år, da er det min tur til å briljere med flotte påfunn og salte spik.

 



 

Walk the walk.

Det er ikke alltid kroppen gjør det hodet vil. Faktisk kan kroppen leve sitt helt eget liv, uansett hva slags signaler hjernen måtte sende ut. De vil kanskje det samme, men neimen om samarbeid står på listen over dagens gjøremål. Eller morgendagens.

Når man i en alder av toogtredve år får diagnosen hofteledds dysplasi, da kan man lure litt. Er liksom ikke det en sånn baby-greie? Jovisst, en sånn baby-greie. Maxmillian hadde dette, og fra fødsel til omtrentlig seks måneder ut i livet, besto påkledningen hans også av en Freikas-pute. Denne skulle plassere hoftekulene ordentlig inn i skåla, og faren for senere hofteproblemer ville synke drastisk.
Dessverre hadde de ikke slike fancy undersøkelser da jeg ble født. Eller vokste opp, for den saks skyld. Røntgen og ultralyd av hofter i åttetre? Jeg kan høre latteren til de sigarett-røykende barselslegene helt inn i tjueseksten.

Synd for meg. Etter flere år med hofteplager, vondter og merkelig ganglage, kunne min egen ikke-røykende lege fortelle om dysplasien etter en røntgenundersøkelse. Henvisningen inn til ortopedisk, smertestillende og ta det litt med ro.

Javel. Lett å si. En aktiv familie er lik en aktiv mamma. Hvilket resulterte i nok ett legebesøk, og videre ut mot sykehuset i Vestfold. Nye bilder, litt vrikking, pressing og vridning av diverse hofteledd - og en Renate biter tennene sammen, mens tårene renner sakte, dog sikkert, nedover kinnene i smerte. Heldigvis viste denne turnuslegen sympati over å virkelig plage pasienten, ba om unnskyldning og spurte hvorvidt det gikk bra. Rask prosessering av tankene gjorde at jeg svarte at det gikk skikkelig bra. Supert, liksom. Jeg mener, hun var legen - hun bestemte over pillene!

Avlivning er ikke på planen ennå. Mer smertestillende, henvist til bruk av krykker og ta det enda mer litt med ro. Krykker er jeg særdeles dårlig på, to ekstra ben som henda skal håndtere? Tipper de som ser meg hoppe rundt får seg en skikkelig god latter.

Så da sitter man her, da. Med mannen som pusler rundt meg og huset, spør om jeg har det fint og tar i grunn ganske så godt vare på meg. Midt oppe i alt er jeg vel heldig. Hofter kan nemlig fikses.

Jeg tar meg en kaffe til, og gjør meg klar til å møte verden med ekstra ben.



 

Mandag på en tirsdag - vel overstått.

Påsken er over for denne gang, og godt er det. Bokstavelig talt. Skapet har flommet over av alskens go`saker, sukker fra A til Å, noen tall og antageligvis noen bokstaver vi ikke engang har hørt om. Jeg tror faktisk det er nok til å vare omtrentlig til det blir sommerlige temperaturer ute  - til og med trolla har latt være å forsyne seg av det som står på bordet.

Å hoppe ut av senga 05.58 i dag tidlig var lettere sagt enn gjort. Litt fordi det var så sabla tidlig, men også fordi jeg faktisk halter rundt. Tatt seg ut å starte dagen med å smelle trynet ned i gulvet og vekke familien med ett vræl. Kaffe i koppen, en morgenblid Tilla og mer ber man faktisk ikke om såpass tidlig.

Forøvrig en ettermiddagsblid Tilla også, som i går inviterte familien på te-selskap i ettermiddag. Det var rullekake, sjokoladekjeks og så klart te. Vesle dyret fikk en servelatskive på ei skål, og ble akkurat så lykkelig som en hund kan bli. Vi leste bok, lo og skålte i lunken te. På ett rødtrutete teppe midt på stuegulvet. Da blir det litt sånn shit au, la gulv være gulv, klesvask være klesvask - dette er mye mer morro!

Ny dag truer i morgen. Uansett hva den ellers bringer med seg, krysser jeg fingrene for strålende sol, fuglekvitter og joggesko.

 



 

 

Banansaus?

Middagen står på bordet, familien er samlet til nok ett hyggelig måltid. I sånn omtrentlig to minutter høres det kun skramling av kasseroller og klirring av bestikk, før samtlige munner fylles av stekte poteter og bearnesaus.

"Hva er sausen laget av"? spørr Tilla, mens hun ivrig søker øsen for å fylle tallerknen med fransk tilbehør.

Herremannen starter med å ramse opp. "Egg, smør, estragon.."

"Herremin,"avbryter jeg, " det er jo banan"!

Flere par øyne stirrer på meg. Hva sier du? Men nysgjerrigheten til minstefrøkna er pirret, jeg kan ikke stoppe nå.

"Bearne, det er faktisk banan på fransk, det.

"Hva er det grønne, da"? Tilla sveiper gaffelen rundt i sausen.

"Grønt bananskall", svarer jeg uten å mokke. "De moser alt, så blir det bare sånn".

Tilla har store øyne. Philip mener potetene også smaker banan. Herremannen mener jeg har godt for lang i bananspøken.

"Mamma tuller med deg, det er så klart ikke banan"!

Femåringen setter ett blikk på sin far, som bare en uenig femåring kan gjøre.

"Virkelig, pappa. Særlig". Hun putter mer saus i munn. "Det er jo banan", mumler hun.

Jeg har videreført min egen fars arv om lureri og tullball. Stolt? Nja. Gøy? Absolutt!

Banansaus. Særlig.

Brennselsferie

Man skal vite å nyte av de ekstra dagene der vekkerklokka ikke river meg brutalt ut av søvnen klokken seks! Det blir fort late formiddager, med joggedress og kaffe, mens fingrene pisker strikkepinnenen rundt i heftig iver. Solen skinner, fuglene kvittrer og livet er i grunn herlig.

Men hvorfor har vi fem dager med skolefri i februar? Hvorfor er det nødvendig med en uke fri akkurat nå?

I følge Aftenposten er det grunnet dyr brensel på førti/femti-tallet. Det var rett og slett for dyrt å varme opp skolebyggningene. Ut på tur, oppfordret stat og regjering, spenn på ski og utforsk skog og mark. Joda, vi er da født med ski på beina, nordmenn og vikinger som vi er.

Barna i dag er nok glade for "gamle dagers" rådyre brensel. Ihvertfall mine, her pysjen fremdeles er på.

God brenselsferie!

Jorden snurrer videre.

Som tiden går! Allerede ny omgang vinterferie, og vi nyter late dager. Det vil si pysj til klokken ni, kaffe i store mengder og strikketøy mellom henda. Trimmen tar vi med å prøve å holde tritt med fire aktive troll! Ellers lener jeg meg mot ordtaket: "Mer å ta i, mer å være glad i". Passer meg fint.

Våren er i annmarsj, været er herlig varmt og bitende kaldt - samtidig. For varmt med jakke, for kaldt uten lue. Ullsokkene, derimot, taes ikke av. Venter til juni og ser an om sommeren vil vise seg. Har fremdeles fjorårets "sommer" godt i minne, der grillen kun ble fyrt opp for å varme sommerkalde kropper.

Vinterferie. Kaffe. Mammas ferske kanelsnurrer. Jeg er herlig bortskjemt!

Kontorjobb?

Tidligere har jeg tenkt at jeg fint kunne hatt en kontorjobb, der jeg svarer i telefoner, mottar brev og mail og gir fine svar på spørsmål - som aldri er dumme. Finnes nemlig ikke dumme spørsmål.

Her om dagen gikk det opp for meg at jeg faktisk har en kontorjobb. Ikke en typisk en, der jeg møter på ett lokale med kontorbåser, telefoner og tiårsgamle datamaskiner klokken åtte om morgenen. Ei eller forlater jeg kollegaer, etter å ha avtalt lønningspils, omtrentlig klokken fire. Mitt arbeid trenger døgnbemanning, og for tiden skorter det enormt på stillingssøknader.

Jeg håndterer telefonsamtaler. Det er leger, psykologer, lærere, rektor, miljøarbeidere, avlastning, støtte, kommune, familie, venner, stat og ett eller annet hjelpemiddel sånn i ny og ne. Jeg taster ord i mail, til alle de nevnte over, samt kanskje en sms eller to. Jeg stiller på møter - også med alle disse menneskene som har så mye de skal ha sagt om det ene barnet, og innimellom det andre barnet, og går det bra med deg og håndterer du dette fint og nei, se her, nå gikk tiden fra oss, gitt. Det er møter med foreninger, mail med foreninger. Men først må jeg finne foreningen, finne disse andre menneskene som vet mer enn meg og som har gjort det før og kan lover og regler og rettigheter og jeg skriver mens de snakker og hodet fylles med informasjon raskere enn hjernen kan prosessere. En vanlig dag?

Ikke rart at søndag er en kjærkommen dag. Kontorer har nemlig stengt, og da stenger jaggu jeg også! Snakkes på mandag!

Det er en fulldagsjobb å håndtere to funksjonssyke barn, sammen med de to andre søsknene. Meg selv, han jeg bor med og huset sånn generelt. Vi har, oppi alt dette andre, også enkelte venner som ikke gir oss opp. (Takk og lov for det!) Det er stadig fint å bli invitert med på både kaffe og kake, festlige anledninger og småprat - selv om invitasjonen kommer fra en som vet at man antagelig har åtte møter, fire telefonsamtaler og ti mail å ordne opp i samtidig. Vent litt, må sjekke kalenderen! Standarfrase.

Neida, jeg klager ikke jeg, kontorjobb som jeg har. Og så er det litt sånn, at når jeg er drittlei papirer i permer og mail og alskens ord i nedskrevet tilstand, da tyr jeg til å jobbe litt "på gulvet." Trår til med miljøregler, retter opp feil, roser meg selv og mannen for det vi fikk til og klapper på skulderen for at man står i kampen. Leser meg opp på ting og tang, rådfører meg. Tilrettelegger. Deretter er jeg kokk og vaskehjelp og doktor med rosa plaster til skrubbsår på kneet. Blåse og nusse og nå er det så fint og du er tøff og modig. Er jeg riktig heldig kjører jeg jaggu på med nattevakt i samme slengen - da type våken. Søvn er for pyser, det kan vi gjøre når alderen har hentet oss inn sammen med løstennene og sviskejuicen.

Er det rart man går inn i koma når klokken passerer ti?

Jeg fikk meg kontorjobb, jeg. I jeans med hull på kneet og ullsokker.

 



De spesielle barna - mitt Rom.

Når barnet merkbart henger etter, i både sosiale og faglige områder, da reagerer gjerne både foreldre og systemet - det være seg barnehage, skole eller sfo. Når man skimter noe i ytterkanten av barnet, når man ser små glimt i periodevis, noe som kommer og går, da tar det gjerne litt tid. Først skal man være litt mer en bittelitt usikker. Så må dette fortelles og forklares til skole, barnehage og alle de andre menneskene som omgås barnet ditt i hverdagen.  Deretter må disse andre menneskene se det samme. Tro på deg som forelder. Uten støtte fra disse menneskene står du alene. Alene mot røkla om hjelp til ditt barn - igjen, det være seg barnehage, skole eller sfo. 

Sånn egentlig har vi vært heldige, midt oppe i alt kaoset. Klart, det tok tid, det var kanskje "lettere" å tro at det handlet om andre ting, at man kunne legge skylden på en avvikende storebror eller til og med foreldrene. Jeg har tenkt at vi muligens kunne ha kommet lenger, hvis dette ble tatt tak i første klasse og jenta fremdeles ikke kunne verken lese eller skrive. Når bokstavene danset samba i boka, og de sosiale kravene ikke ble imøtekommet. Men gjort er gjort, til en viss grad. Se fremover, mot målet: Gode dager med maksimalt av mestringsfølelse og uavhengighet. 

Nonverbale Lærevansker. Vansker med å forholde seg til visuelle bilder. Lite tids - og romperspektiv. Verbal innlæring. Distraksjoner i form av bilder og for mange mennesker. Lite logisk tankegang, vanskelig å se utenfor seg selv. Liten leseforståelse. Men oppe i alt dette fryktelig verbal og en enorm trang for sosiale relasjoner. Elsker kos, klem og fanget til både mamma og pappa - men ikke aldersadekvat. Interessefeltet er langt i fra snevert, men hun henger seg opp i enkeltpersoner og aktiviteter. Hypoaktiv. Passiv - aldri lat. Draes i gang, oppmuntres til å fortsette. 

Heldigvis hadde jeg lest meg litt opp på dette nye, ukjente. Jeg ble ikke sittende som ett stor spørsmålstegn da nevropsykologen uttalte disse ordene som skal få så stor betydning. Likevel var spørsmålene i hodet store. Hva er dette, hva betyr det og hva blir forandret? Hvordan påvirker det Lotte, hva gjør det med familien og hvilke instanser skal inn i bildet? 

Ett hefte vondt som åtte uår ble lest i løpet av den kvelden. Dagen derpå kom tårene. Avmakten. Håpløsheten. 

Jeg kan klare ett barn med spesielle behov, jeg kan takle autisme. Det kan jeg, kjenner jeg og bor med. Hvordan skal jeg sjonglere to  stykk som har behov for en-til-en. Følge opp på en forsvarlig måte, stå i kamper og rette blikket mot målet? 

Rom er ikke bygd på ett år. Ting tar tid, og det er greit. Ting skal gjerne ta litt tid, man skal lande. Man skal kjenne på alle følelsene, man skal gjennom den prosessen med å innfinne seg i at sånn er det. Dette er de kortene du fikk utdelt. Javel, så er det sånn da. Sterk i ryggen, med massevis av erfaring bak meg. Jeg vet hvordan systemene virker, jeg vet hvem, hvor og omtrentlig hvordan. Dette er jo det jeg kan! 

Tårene ble tørket, ryggen rettet seg opp og man er i gang. Hvor ligger hennes vanskeligheter og hvordan løses de? Kan vi løse de alene, hvor kan vi finne hjelpen, informasjonen og hvilke personer kan stå i det? Ikke bare nå. Men i neste uke. Til jul. Neste år. Når hun fyller atten. Livsvarig er livsvarig, men vi kan gjøre det så uendelig mye lettere med de riktige verktøyene, kunnskapene og innlæring.  Vi skal fokusere på Lotte og hennes behov. 

Enkelte ting er allerede på plass, som både støttekontakt om avlastning. Jo, avlastning. Vi voksne trenger en pustepause. Søsken trenger å få være bare dem, få full oppmerksomhet, gjøre ting litt spontant. Jeg trenger å få være en kjæreste med kjærestetid. Jeg trenger å være med - uten møter, papirer, mennesker, instanser, dagsplaner og alternativ kommunikasjon i den samme slengen som jeg må være ekstra verbal. Forøvrig er Lotte glad i støttekontakten sin, og jeg har stor tro på at første helg på avlastning vil være knall. Jeg har troen. 

Nei, Rom var ikke bygd på ett år, og jeg liker å tenke at det innebar blod, svette og tårer. Dette er mitt Rom. Og jeg har verktøyene til å klare det. 

 

Det er greit å være annerledes.

Å være mammaen til en gutt med spesielle behov, det er lærerikt. Det er periodevis hardt og vondt, periodevis lattermildt og utfordrende. Galgenhumor har vi trykket til våre bryst, kommentarer og blikk hever vi hodene våre langt over. Snart to år har gått siden møtet der alt falt på plass. Jeg kunne gradvis vie meg til jobb igjen, skuldrene kunne senkes og nattesøvnen ble atter over tidligere gjennomsnitt. Så klart, i perioder vil ikke poden verken sove eller spise, prate eller være i nærheten av andre mennesker - men sånn er det bare. Ingenting å få gjort noe med, annet enn å tilby ernæringdrikker, sove på skift og bytte på å ta med andre troll på utsiden av huset. Det fungerer. 

Så, like før påske, skulle ting falle litt sammen. For å være mammaen til et barn med spesielle behov, det takler jeg. Hva gjør man når man forstår at det er to barn? 

Vesle lille Lottemor. Vårt blonde unikum. Vår herlige frøken med de største blå øyne. Hun som med årene ble tydelig hengende etter. Hun som stadig mistet konsentrasjonen, evnen og viljen til å gjennomføre. Var hun lat? Var det viljen det sto på? Lettere å få hjelp enn å gjøre på egenhånd? 

Lenge tenkte vi kanskje en `Umoden ADD`. Kanskje derfor slaget var såpass hardt da prøvene og testene viste oss noe annet. Kanskje var det tanken på at to av våre ville trenge hjelp og bistand? 

Lette nevrologiske tester viser at hun har "Soft signs." Hvilket påvirker både fin - og grovmotorikk. Ikke noe å bekymre seg over, omtrent tjuefem prosent av alle barn har dette. Men sammen med ett hardt svangerskap med minkende tilgang på oksygen for barnet, da blir bekymringsrynken noe dypere. Og da legen kunne vise frem resultatet av evnetestene, da gikk det opp for oss begge. Dette er ikke under normalen. Dette er ikke ADD. Dette er noe vi ikke kjenner til, noe vi ikke kan. Noe vi skal lære. 

Jenter på ni år har ett gjennomsnitt på hundre IQ-poeng. Alt under sytti blir omtalt som psykisk utviklinghemmet. Gjennom tårer og snart litt sår gråt var tallene jeg tittet på likevel store som et vondt år. 72. 

Så mange spørsmål, så vanskelig å stille dem. Jeg visste ikke hvordan ordene skulle forlate munnen slik at det ble forståelig, samtidig som jeg visste at disse ikke kunne svares på nå. Likevel fikk vi svaret på endel ting. Hun er ikke lat, det er ikke snakk om at hun ikke gidder. Det gjelder evnen til å gjennomføre, forståelsen av hvorfor. Hun vet rett og slett ikke. 

Så, hva skjer nå? Nevroteam er kontaktet, for en bredere og dypere testing av hjernen. Hun skal inn til MR, der det skal sjekkes hvor skaden ligger, hvorvidt den kan sees med blotte øye. Hun skal inn til testing av epilepsi, da det er en tanke at frøkna har små anfall som utarter seg som å snakke i søvne, gå i søvne og at det er derfor hun gjennom dagen kan "falle litt bort." 

Neida, ikke verdens undergang dette. Hun er ikke dødssyk, hun får et rikt liv og mye kan læres når de riktige verktøyene er på plass. Likevel har det vært vanskelig å akseptere. Å ta det hele innover seg. Jeg har fått føle på sinne, avmakt, og håpløshet. Samtidig en vanvittig kjærlighet! Så mye stolthet  over å være mammaen hennes. For å følge henne opp, hjelpe til og bare være der. 

Veien videre er usikker. Hva som skjer er uvitende. Det jeg vet er at det blir sykehus, møter, leger, og telefoner. Papirer, kommunen, skolen. Familien. Søsken, venner, venner av søsken. Foreldre, foreldremøter. Samtaler, utvikling, PPT. Jobb. Philip, det han trenger, hans behov og hans leger. Hans telefoner, møter og samtaler. Og midt oppe i alt dette oss foreldre. Vi to som har hovedansvaret. Vi to som skal holde sammen til døden skiller oss, i gode og onde dager. 

Jeg tok ut permisjon. Seks måneder på å samle familien, få meg selv opp på beina. Få alt på plass - hos alle. For det frykter jeg kanskje aller mest; at familien skal falle sammen. At det skal sprekke som skjørt porselen, at limet vi har tilgang på ikke er sterkt nok. 

Det er greit å være annerledes, tenker jeg. Så titter jeg litt rundt meg, her jeg sitter en lørdagsformiddag. På troll og mannen, kaffekoppen og halvt påskeegg jeg har glemt å kaste. Jeg ser mitt herlige kaos, jeg hører latter, gode ord og ømhet. 
En bratt læringskurve - men for en læring! Harde ord, men når hardt har vært kan det bare bli mykt.

Vi er en annerledes familie, ingen tvil om det! Men det er min familie, og jeg ville ikke byttet den ut med noe.  






 

 

 

Den evige diskusjon - inn eller ut?

Det kan lønne seg å lytte til radio, ikke bare for musikken sin skyld, men det at man faktisk kan vinne en seier man ikke har kjempet så hardt for. Den passiv aggressive kranglen de aller fleste par går gjennom. Den ene tingen i verden som alle har diskutert, den ene tingen i verden alle bruker. Eller, ihvertfall de mer siviliserte av oss. Jeg snakker toalettpapir. Dopapir og dass, hvis du foretrekker det. 

Hvilken vei skulle den henge igjen? Alle har en mening, og er det flere enn to i husstanden er det aldri enighet. Personlig skal jeg ha den med papirremsen ut. Innover har den ingenting å gjøre - kan ikke engang lage en brettekant som alle kan se. Makan. 

Jeg har kommet over rullen her hjemme, hengende innover som om den hadde gjort noe galt, som om den var straffet med å sitte i hjørnet og ikke få med seg alt som skjer. (Sant skal sies, kanskje den ikke ønsker å oppleve alle hendelsene inne på et baderom med tilhørende toalett?) Diskret snur jeg den, lager kanskje en liten hjørnekant og ser meg fornøyd. Frem til neste gang all kaffen skal finne veien ut av kroppen, og like diskret har noen snudd papiret. Satt den tilbake i skammekroken. 

Men nå har jeg har svaret. Jeg vet. For radio fortalte at det hadde dukket opp en tegning. En enkel, liten og meget forklarende tegning på hvordan det hele var tenkt. Den magiske mannen med svaret på skitne rumper var Seth Wheeler. I 124 år har dette vært omdiskutert, krangler om og byttet på. I 124 har han sittet på svaret - dog med en ren rumpe. 



Så enkelt! Så greit! Og så himla flott at jeg hadde rett! Nå er det over ut med å snu rullen, både hjemme og borte - spesielt kanskje hos ei kusine, som iløpet av kort tid visste hvem som hadde tatt toalettet i bruk. Flippen skal ut! 

Vær så god. Enden - haha! - på diskusjonen er herved over. 
Over og ut. (Bokstavelig talt.)  

Se opp, her løper jeg!

Man skal visstnok ikke gå av veien for å prøve nye ting, og i dag er dagen. Jeg sitter i skrivende stund i treningstøy. Ikke sånt fancy opplegg man betaler tusenvis av kroner for på XXL eller G-sport, sånt driver ikke jeg med. Jeg saumfarte skapet og fant noe jeg ikke helt visste at jeg hadde. Jeg tror ihvertfall det er plagg man kan hoppe, løpe og pese seg gjennom en økt med. 

Jeg kuttet ut sigaretten for omtrentlig seks måneder side, nå er det på tide å ta tak i den bortgjemte kondisen. En løpende kollega ble tilkalt, den eneste jeg har tro på at faktisk kan presse meg til å gjennomføre. Ikke bare i dag, men i en lengre periode fremover. (Vi snakker om mannen som løper sånn omtrentlig hver dag, setter personlige rekorder og har imponert meg mer enn en gang!) Bring it on!

Jeg hører innebandy er starten. Så en lettere tur i skog og mark. Ulendt terreng, det har jeg hørt er godt for muskler og ledd. Dessuten er vel naturen sånn fin å se på, nå som det skal til å spire og gro og fuglene skal kvittre så pent og våren er i anmarsj. Tjohei! 

Så sitter jeg her, da. I sort bukse, noe grønt på overkroppen og neonrosa sko i gangen. Man skal jo synes, slik at ikke eventuelle jegere tror jeg er en elg på avveie. Det hadde vært en nedtur - blitt skutt på første øka. Flaut. 
  Kaffen er lunken i koppen ved siden av. Den skal jeg slurpe i meg, den siste halvtimen før min "personlige trener" plukker meg opp. Håret skal opp i strikk, sånn hottentott som er helt meg.  

Aldri for sent å starte, blir det sagt, bare man begynner. Joda, vi får nå se på det. 




Din mat er min medisin.

"Hvordan går det med røykestoppen?" spør folk. Og jeg svarer som sant er, at det går så fint. Ikke overdådig flott, men akkurat sånn passe fint. Jeg har ikke smakt en sigarett på over fem uker. Derimot har strikkepinnene gått varme og rompa er utvilsomt noe større. Herremannen nevnte noe om ett ansikt som var noe rundere, jeg avfeide det hele med en kortisonkur som gjerne gir litt sånn svulme kinn. Uansett så teller jeg fem uker - og going on sånn skikkelig strong! 

Nå, jeg skal jo ikke si at ikke jeg fått kjenne på suget etter røyken. Den slanke, hvite sigaretten. Lyden av en ligther som tennes - flint, gass og til slutt denne lukten jeg har lært meg å bli noe kvalm av. Men så går det et minutt eller to, og suget avtar. At jeg i løpet av de to minuttene har raidet skapene for alt som er spiselig, det skal jeg la være å nevne. Dessuten, når det regner loddrett og blåser nordavind fra alle kanter, da er det rimelig godt å titte ut på alle de kalde røykere. Haha! smiler jeg for meg selv, mens jeg stikker hodet inn i kjøleskapet. 

Noen dager er verre enn andre, noen sammenkomster er lettere enn andre. I kveld er en sånn litt hardere kveld, og jeg kan for alt i verden ikke skjønne hvorfor. Det er en stille og rolig hjemmekveld. Familien er samlet, det er spist middag, åtte kilo godteri som ble samlet inn under Halloween i går, og det skal visstnok sees en film med guttene senere i kveld. Likevel har jeg spist opp alt av grønnsaker som var igjen fra middagen, hatt trynet ned i samtlige halloween-bøtter og spist et eple og en kvart kylling. På strikkepinnene har jeg ikke mindre enn tre (!) forskjellige prosjekter - og likevel sitter den klumpen i magen. Den med horn og rød hale, den som hvisker fine og flotte ting om tobakk og dens industri. 

Takk og lov for motpoler og en vilje av stål. At den som har tapt, faktisk taper. At jeg ikke liker å tape, spesielt til en industri som i grunn kun tjener penger på vår svakhet. (Jepp, jeg sier vår. En gang alkoholiker, alltid alkoholiker. En gang røyker, alltid røyker.)

Jeg fant, i bøttene til barna, lakris. Jeg liker ikke lakris. Jeg fant en klisset og sur karamell, som jeg antar TurboTilla har smakt på. En halv bamsebums, to pepperkaker og en grå hval. Inn i munn! Tygge, tygge, tygge. Svelge. Gå etter bøtte nummer to og tre, finne tomt papir og Maoam-karamell med bringebærsmak og kjærlighet på pinne..

Javel. Så smugspiser jeg godteriet til barna, men det er for en god sak! Det er ikke bra for sånne små og sarte kropper å spise så mye sukker og e-stoffer. Tenk om de får vondt i magen..? Blir kvalme..? Egentlig er jeg bare snill. Gjør dem en tjeneste. Og meg selv en bjørnetjeneste..

Nåja, jeg har da ikke vondt av å gå opp en kilo eller to. Så lenge det ekstra legger seg rundt brystpartiet og ikke hoftekammen.  

Jeg teller fem uker! Og vi er tomme for Ballerina-kjeks.. 




Tiden alle tenker på.

Så var det den tiden av året igjen - sommer skal bli vinter og alle klokker i dette landet skal stilles. Vel, i grunn stilles vel klokkene rundt omkring i den store verden, men vi nordmenn, vi bryr oss om våre norske klokker som er kjøpt i england av en østerrisk klokkemaker. 

 Allerede nå kan jeg oppdatere meg på sosiale medier angående denne klokka. Ikke at den faktisk skal stilles, men at de aktuelle barna i akkurat den husholdningen ikke stilles på lik linje. Kroppen er allerede i en modus, disse små nurkene blåser lang marsj i sommertid og vintertid, hvorvidt tiden vises om nullsyv eller nullseks. Morna, mamma! 

Det er ikke så ille nå. Verre blir det i kveld. Klokka har tikket seg mot barnetv, halvveis inn og den lille sjarmøren dupper på sofaen. Ja, klokka er jo egentlig halv åtte, den - ikke rart poden vil ta kvelden. En ekstra time med sutring, prøve å holde våken, aktivisere og føle seg utmattet. Skotte opp på klokka - syv.. egentlig åtte. Sukk..

Jeg tenkte også sånn, frem til noen år siden. Klokka var i en ukes tid en fiende jeg ikke fikk has på. Fordømte politikere som må snu på ting som fungerer så flott!
De aller fleste klokkene i huset er allerede stilt, før jeg og det lille sjarmtrollet mitt møtte dagen. Så knakende flott med digitalt, behøver knapt tenke på visere og tall på en skive. Så da vi sto opp i morges var klokka halv seks. Nope - den kunne ikke ha vært halv syv, den var og forble halv seks.

Jeg tittet på Turbo, trøtte øyne og veldig klar for kaffe. "Tullete å stå opp så tidlig, frøken." Frøken, derimot, var rimelig uenig og tok med seg teppe og bamse inn i stua. La seg til rette og ventet på at mamma skulle trylle frem tegnefilm. Som opptar i omtrent fem minutter før vi skal leke og spille og kort og fortelle historier og prate om alle fuglene som ikke har ett hus å bo i.

I kveld, når Turbo er så trøtt at øynene trenger tannpirkere for å holde seg oppe, da vil jeg titte på klokka, håpe at den har tikket seg frem mot leggetid. Halv syv, kanskje? Og nei, jeg vil ikke tenke at den skulle ha vært halv åtte. Den eneste rimelige grunnen til at Turbo er forbasket trøtt, det er fordi hun sto opp så forbasket tidlig. Ha! Kanskje du lærer nå, frøken? Tvilsomt. God morgen er god morgen.

 Det blir litt sånn, at la klokke være klokke. At vi hele tiden skal tenke hva tiden egentlig hadde vært, det gagner oss ikke. Det gjør oss mer frustrerte, mer oppgitte og tar på kreftene. Vi blir slitne, troll blir slitne og helt ærlig - vi får ikke gjort noe med det. 

Klokka er nå snart halv ni. Den kunne ikke på noen måte egentlig ha vært halv ti. 




Litt alkohol skjerper vel bare sansene?

Klokken hadde ikke engang passert to i natt, da jeg våknet av en skrallende hoste. Ikke en sånn søt og lett en, men en som jallet i veggene og fikk glassene i skapet til å riste. Rimelig raskt forsto jeg at dette ikke nyttet, å ligge i sengen, irritere seg over hosten, litt sånn småredd for å vekke alle disse trollene som sov - for neida, vi sover da ikke  vår egen seng. Vi drømmer om zombier og legger oss i mamma og pappa sin seng. Trygt, godt og det føles så innmari ålreit å slenge fingeren i nesa til mamma. 

Jeg drakk isvann som om det skulle være det siste jeg gjorde på denne jord. Tisset sånn en gang hvert tiende minutt, og tenkte at jeg helt sikkert får de flotteste magemusklene på denne siden av apenes. Drakk mer vann og ble kvalm. Magen har visstnok begrensninger når det kommer til mengde vann som påfyll, etter et stort antall liter vil den prøve å tømme innholdet. 

Omtrent på denne tiden forbannet jeg min egen dumhet. Denne type hoste er ikke ukjent, og jeg har som regel alltid både noskapin hostetabeletter og mentol-salve liggende. Bortsett fra nå. For går man tom må man gå til innkjøp av nytt, og kjære vene - det kan da vente til i morgen. Eller neste uke. Eller sånn når høsten kommer og det faktisk blir bruk for det. Dumme, blonde hodet. Dum, dum, dum!

Gode råd er dyre - jeg gjør alt for å dempe hosten! Hva gjorde de i gamle dager, når hostetabeletter ikke var oppfunnet og en lettere forkjølelse var forbundet med en ny soveplass på gravlunden? Whiskey. Cogngac. Dukket ikke legene opp på døren, men råd om å drikke seg halvveis snydens på de edle dråper? 

Inn i stuen for å sjekke barskapet jeg ikke har, for brunt brennevin som jeg ihvertfall ikke har. Hendene grep en flaske likør, så fort at denne hadde en prosent på hele tredve og tenkte litt sånn shit eller. Vondt skal vondt fordrives og jeg er trøtt, sliten og pokker så lei! 

Væsken klukket seg ned i et glass, første slurken. Fytti fader jakob! En ny slurk, magen vrengte seg halvveis. En tredje slurk, og varmen spredte seg nedover spiserøret og brystkassen før den forplantet seg i mageregionen. En slurk for hvert host, tenkte jeg. Etter en halvtimes tid var jeg var noe pusset. Hosten ikke var så ille lenger og jeg satt ved kjøkkenbordet og nynnet på Jokke og Valentinterne. "Sola skinner, og jeg er så glad. Det er fordi jeg treffer deg i dag!" 

På tide å finne senga før dette tar helt av, sjeleglad for at dette ikke er min jobbhelg. 

Opp i senga med alt huset hadde å by på av puter, bygge seg opp slik at man lå loddrett ut. Et smil om munn, vondtene hadde sluppet taket, jeg var i særdeles godt humør og jaggu var ikke søvnen langt unna. 

Formen i dag? Sliten, redusert og trøtt. Men det står får-i-kål og putrer på komfyren, så om ikke noe annet har jeg ihvertfall det å se frem til. Dessuten synes Herremannen skikkelig synd på meg, og det kan jeg leve med helt frem til i morgen tidlig. 




 

Regnfylt kaos.

Det drypper og renner og strømmer. Vann. Vann overalt. Himmelens sluser åpnet seg, det brunet gresset får nå sine så sårt trengte vanndråper og skal atter igjen lyse grønt i ymse nyanser. Mor og far løper fortvilte rundt i huset på jakt etter gummistøvler og sydvesten, roter rundt blant fjorårets vintertøy, slenger fra seg luer med dusk og polvotter. En grønn støvel med lilla striper og en rød regnfrakk, kjenner litt på følelsen av å bli klissklass våt, mens regnet fremdeles sildrer nedover vinduet. Vurderer om det er greit å gå i barnehagen, levere en tørr unge mens du selv ser ut som en druknet katt. Håret i floker, sminke som ser ut som et håpløst forsøk på å se ut om Hank von Helvete på sine verre dager. I sandaler, uten sokker, for hvem liker vel sokker som kunne blitt brukt som oppvaskklut. 

Vindkastene mangler, de som uler rundt husveggen og får deg til å tro at verden ikke står til påske likevel, akkurat som du hørte i dine barndomsår når noe helt utrolig skjedde. De ellers så søte, små dryppene klasker i bakken, lager en innsjø rundt gårdsplassen og du innser at du må innhente dine kunnskaper i hoppeleken Paradis for å komme over noenlunde tørr. Idet den tanken svinner hen, kommer du på at det faktisk ikke har noen betydning. Så fort utgangsdøren åpnes vil det se ut  som om du har lekt deg i sjøen med alle klær på, at du i et lite sekund var et lite barn som så den store gleden i altfor store vannmengder. Sukket kommer fra dypet i magen, hardt inn, tung ut. Nederlaget slo deg brutalt, som en håndveske med murstein midt i trynet. Du kommer til å bli våt. Skikkelig. Ser på klokken, forstår at det ikke kan vente til regnet avtar, at de værkyndige hadde rett også denne gangen, at vannet de spådde faktisk er vann og det hjelper lite med store leteaksjoner i skaper og skuffer. Regntøyet ditt er og forblir plassert på et lurt sted, der alle nesten viktige ting blir plassert og glemt i neste sekund. 

I et lite øyeblikk finner du gleden i av å ikke måtte vente på en buss, stående bom stille mens vannet prøver å drukne deg. Du slipper å hoppe mellom vanndam og sølepytt, bomme på asfalten og tre foten i en dam som når deg til ankelen. Forbanne kommunen som ikke tetter hull i bakken, mens den lille hopper og spretter i vannet med glade hyl og øyne som farer fort gjennom alle pytter fremover - hvor er det mest vann, hvor er det dypest..!?! 

Du finner en paraply i kaoset du selv har ordnet blant vintergammel tåfis og skjerf. Tar en ekstra titt, oppdager fort at det er jo denne du skulle ha kastet i våres, da vinden tok så hardt tak at hele driten vrengte seg og du likevel ble søkkvåt. Ender opp med en lyserød Hello Kitty, så liten at den knapt dekker storetåa. Men hei, hva gjør vel det, du har jo sandaler og såvidt du vet blir man ikke syk av å bli våt på føttene. Med mindre du opptrer i en Mary Poppins film og en spik spenna dagmamma skyver en skje med grønn guffe inn i kjeften, mens hun nynner noe om at alt går ned med litt sukker. Som du forøvrig er tom for, da lille trollet skulle være stor og flink og hjelpe seg selv med frokosten. Som besto av av en del melk, en del cornflakes og åtte deler hvitt sukker. 

Døren blir til slutt åpnet. Du skyver ungen ut i regnet, trer jakken litt tettere om brystet og smiler litt for deg selv. For i bunn og grunn var løsningen såre enkel. Du vekker andre halvdelen, hiver litt kaffe i kjeften hans mens du veiver med hender og gestikulerer med føttene. Ordene forlater munnen i en heftig ordflom, ganske lik den flommen som du forventer i hagen i løpet av dagen. Bilnøkler der, førerkort der. Værsågod, ta med deg ungen, ikke drukne i alt vannet og ha en fin dag, vennen.

Aaaa... varm kaffe. Varme sokker. Tørre føtter og en usminket versjon av mammaen i huset. Fremdeles en liten uke igjen av barns ferie, som nå skal regne bort. Vannmagasiner skal fylles opp, gresset skal ikke svies og nå høres ikke dryppene lenger ut som en hagleskur, men mer som søte små tegn på hva som skal komme de neste ukene og månedene. Tenker litt at man skal finne frem høstens ull, gjøre klart og være forberedt. 

Det regner i dag. Store dråper med vann fra tunge og grå skyer. 




 

 

Kjære alle foreldre.

Så var det den tiden av året - igjen. Sommeren går mot slutten, kveldene blir kjøligere, shortsen legger seg lenger inn i skapet og man gjør seg klare til å avslutte ferien. Skole og jobb står og lurer i kroken, hverdagen skal igjen til pers. 

Noen har allerede startet, være seg barnehage og SFO. Mamma og pappa drar igjen på jobb, middagen blir laget i en rasende fart og man har lett frem datoer og klokkeslett til neste oppmøte for fotballtrening. Barna gleder seg, kan nesten ikke vente med å se igjen klassekamerater, løpe rundt i skolegården og snuse inn skolelukten i klasserommet - som forøvrig er en lett blanding av småbarns tåfis og svett gulost. 

Men ikke alle titter på kalenderen med forventning, teller ned dager og stryker på den nye ranselen. Noen har mageknip. Hjertet dunker litt raskere, skulle ønske at sommeren aldri tok slutt. At det nye penalet ikke lå klart ved siden av matboks og drikkeflaske. Noen barn ser på skole som en grusom arena, der dagene går i ensomhet mens øynene trekker mot de flokker av andre barn som leker og ler, løper og husker og har alle de vennene som man selv føler uteblir. 

Det er ikke mye som skal til, for at barnet ikke føler seg inkludert. En liten kommentar, som i bunn og grunn ikke betydde noe. Et dvelende blikk, et raskt nei når spørmålet om å være med i leken sakte forlater barnets munn. Så lite, som betyr så mye. 

Vi skal forhindre dette, du og jeg - mammaen og pappaen. Vi ønsker ikke at dette skal skje oss, vårt barn, våre håpefulle unge. At de skal stå utenfor, uten en eneste invitasjon til bursdag i sekken - gang etter gang. Men hva vet egentlig vi? Hva forteller barnet oss? Vi som tror vi hører og vet alt, vi som tror barnet forteller alt. Egentlig vet vi vel ingenting? 

Kanskje vi skal prøve å se litt nærmere? Kanskje vi skal ha denne ene samtalen med våre egne, om hvordan det skal så lite til. Hvor mye det betyr å spørre om de skal leke litt sammen i skolegården, en liten kommentar om at den kjolen, den kjolen var fin. Et smil. Et bittelite smil, som kan forandre dagen fra vond til god.. 

Mobbing er uaktuelt. Det skal ikke skje. Likevel går det et barn gråtende opp til skolen, akkurat litt for sent inn til første time. Med magevondt. Ligger våken om nettene, tankene spinner om alt som kan skje, alt som skal skje. Alt som ikke burde skje. 

Vi må bli flinkere til å inkludere oss selv i våres barns liv. Til å se med åpne øyne. Kanskje er ikke vår lille engel så hvit likevel? Kanskje vårt lille barn er like flink med en kvass tunge, selv om det ikke skjer på hjemmebane? For det levner liten tvil om alle barn kan - dine og mine og naboen sine. Sammen er man sterke, men alene er du likevel helt alene. Mot alle de som ikke vil være sammen med deg.. Akkurat deg. Fordi håret er rødt, fordi det er et dryss med fregner over nesetippen. Fordi storebror er annerledes? 

Prat med barnet ditt før skolestart. Gå foran som et godt og sterkt forbilde. Og vær så snill - skulle en trist og frustrert mor eller far banke på døren din, fortelle at ting kanskje ikke er så greit mellom barna - LYTT. SE. Prøv å forstå. Ikke smell igjen, med tanke om at dine barn ikke gjør noe galt. 

Vi kan alle bli blindet av våre egne små. Men man behøver ikke knipe igjen for realiteten. 




 

Et nyfødt lite liv - en vakker liten skapning.

Ikke vet jeg helt hva alle andre gjorde i går - men jeg ble tante til et perfekt lite nurk! En bittelite skapning, ei vakker jente. 

Det skal sies at man blir ikke tante her omkring uten litt dramatikk, og det fikk jaggu de vordende foreldrene til denne gangen også. Skyhøy puls, nerver i helspenn og bisarre tanker om fremtiden. Vi mennesker er jaggu noen rare dyr, der vi sitter og gjerne tenker det verste mens vi håper på det beste. 

Det hele startet da legene, under en rutinekontroll, kunne konstantere at den lille ikke vokste helt som normalen. Og når de samtidig kunne skyte inn noe legesnakk om blodstrøminger, hjerne og alskens ulumskheter, da vokser det fort en klump i magen. Men bekymringer om fremtiden skulle man holde for seg selv, her gikk man inn med full støtte til de vordende foreldrene. 

Søndag blir Lillesøster lagt inn på sykehuset, legene ønsket å holde kontroll på både mor og barn. Det var snakk om svangerskapsforgiftning, håp om å holde den lille inne frem til fullgått uke 33, men samtidig ble det gjennom dagene klart at også de hvitkledde gikk med en bekymret rynke i panna. 

"Neste lørdag," sier Lillesøster til meg på torsdag ettermiddag, "da tørr de å ta frøkna ut med keisersnitt. De er ikke sikre på om hun vil klare det så fint hvis hun kommer nå, så liten og svak som hun er." Jaha, tenker vi alle, neste lørdag. Det er jo bare litt over en uke, det. At hun var liten og svak var vi da alle klar over, og nå var jo ting så stabilt. "Slapp av", sier vi, "lat som du er på hotell, spis godt og slapp helt av. Vi håndterer hjemmebanen, du tar var på den lille." 

Som sagt, så gjort? Ikke i denne familien, nei. 

Kvart på ti, i går formiddag, kommer telefonen fra mamma. Skyhøyt blodtrykk på begge to, Lillesøster er satt på fastning, keisersnitt i løpet av formiddagen. Hjertet hopper over åtte slag. Jeg rekker knapt legge fra meg telefonen da det ringer igjen; "Det er akutt, hun blir tatt nå"! Jeg hører på mamma at dette er ugreit, avtaler at jeg blir med på sykehuset. Med tannbørsten i ene hånda, genser i den andre og en sko på foten er jeg klar for løpe ut av døra. Jo, det er sant som det sies - man kan faktisk miste litt hodet. 

Ventetiden på sykehuset ble lang. Vi spretter opp hver gang telefonen ringer. Legens beskjed fra dagen før sitter godt plantet i hodene. "Det er ikke sikkert hun vil klare det nå, hun er veldig liten og svak..." 

Det er flere som sitter bekymret å venter. Store Fetter klarer ikke, han dukker opp på sykehuset - en god støtte for både mamma og Bessa, som helt sikkert fikk trehundreogfjorten nye grå hår i løpet av de timene. Kaffen helles nedpå, øynene trekker seg stadig mot klokken. To timer. To og en halv.. 

Jeg ringer Svoger, den vordende far, og skvetter en meter opp i lufta når Lillesøster svarer.Litt spe i stemmen. Sier ikke stort, men sender Mannen i sitt liv ned for å fortelle. 

Han smiler ikke. Det er tårer i øynene. Jeg tenker at nå, nå vil jeg hjem.

"Går det bra med dere..?" Spørsmålet stilles, men det er der og da usikkert om noen av oss vil ha svar. "Jaaa... det gjør da det." svarer stakan. "Hun er ute, puster av seg selv og Nina kjeder seg litt."  Mannen har nok ikke fått tatt alt til seg, så fort som alt har gått. Han trenger kanskje en kopp kaffe eller to..?

En så kort setning. Så få ord. Likevel letter det hundre kilo fra skuldrene, tårene steg frem av lettelse og glede. 

En bitteliten skapning på 1414 gram og hele 40 cm lang. Helt perfekt 




Noen nervepirrende timer. Men når enden er god, er allting godt. Vakre Sofia Natali får kanskje en litt tøffere start på livet, men vi kvinner i denne familien er født med beinharde neser. 

Gratulerer med fødselsdagen, vakre prinsesse. Gratulerer til mor og far - dere har gjort en bra jobb! Gratulerer til Bestemor og Bestefar, til Oldemor og Oldefar med deres 18 (!) oldebarn - og gratulerer til meg selv. For det er jaggu stas å bli tante, selv om det medfører noe dramatikk. 




Brennhet engasjement!

Har du noe du brenner for? Noe som opptar tid og tilstedeværelse? Noe som
engasjerer deg så mye, at andre ting ligger i bakgrunn for alt annet du gjør? 

Vel, mye mulig det. Men du brenner nok ikke så mye som Jon-Øyvind gjør. Denne vesle karen på enogtredve som for tiden sykler Norge på langs - fra Lindesnes til Nordkapp. Men null kroner i budsjett. Jepp, du leste helt riktig - null (!) kroner! Hvilket igjen betyr at han har soveposen på ryggen, og lever på mat og soveplass fra oss snille nordboere.




Første tanke; Hva får en tilsynelatende oppegående Nordmann til å komme på denne ideen. Tanke nummer to; Hva i alle verden får ham til å faktisk gjøre det?

Kambodsja. Det er svaret på begge spørsmålene. Etter et lite opphold i dette landet i fjor, ville han hjelpe til å forbedre landets unge. Han vil gjøre det mulig å gi et tilbud innen utdanning - på deres nivå og deres ressurser. Gi mannen en fisk, og mannen spiser seg mett en dag. Lær mannen å fiske, han vil spise seg mett hver dag. 




En ny veldedig organisasjon har han stablet på beina, denne syklisten. (Gå inn og les mer her) Overmodig? Ja, kanskje han er det. Men hvis man ikke tar noen sjanser, vil man ei heller lykkes. Og det er akkurat der jeg stopper litt opp. Leser fra lokale aviser, sjekker opp den offisielle siden på facebook (se denne her) og finner meg litt interessert. For Jon-Øyvind sier på tirsdag så fint til Tønsbergs Blad:

 ? Jeg skal jobbe på vanlig arbeiderlønn, og de som jobber i min organisasjon skal ikke tjene mindre enn meg. I en del andre organisasjoner er det millionlønninger i toppen og utgiftsledd jeg ikke forstår. Hos meg skal det være likt for ALLE. Jeg fortjener ikke mer i lønn bare fordi jeg er fra Norge.
(Les hele artikkelen her) 

Okey, han er ikke ute etter å bli mangemillionær? Han er ikke ute etter oppmerksomhet rundt seg selv og sin egen person. Jon-Øyvind er ute etter å hjelpe, han. Hjelpe de som trenger det, de han har møtt, pratet med og lært seg å bli glad i. Han engasjerer seg i et samfunn som trenger en sterk pådriver, som sitter med kunnskapen og ressursene. Og ressursene? Det er leiligheten hans, det. Den som han faktisk la ut for salg, der gevinsten skal brukes til denne organisasjonen. Respekt.  

Jon-Øyvind sier selv at han antageligvis er den som har syklet denne ruten med de tynneste bena. Som er minst forberedt. Som kanskje ikke tror han klarer å gjennomføre. Likevel tror jeg dette skal gå fint, jeg. Jeg har litt troen på engasjementet hans, på hans stahet og det å bite i seg når det er føles som hardest. *Tommel opp!*

Jeg har møtt denne karen ved flere anledninger. Mulig det er derfor jeg tror det vil gå. Kanskje det er derfor jeg skjønner hans brennhete engasjement. Kanskje det er derfor disse ordene lander akkurat her? Akkurat nå? 

Skulle du kjøre litt i Norge de neste ukene, og se en litt sliten syklist langs veikanten - tut gjerne en hilsen. (Ikke skremme ham av veien!) Gi ham en tommel opp og gjerne en sjokoladeplate. Tilby en soveplass, en godt måltid og kanskje noe varmt å drikke - noe å styrke seg på? For han sykler på vår veldedighet.




Vi må gi - for at han skal gi. 

Les mer i arkivet » Juni 2016 » Mai 2016 » April 2016

Søk i bloggen

Renate

Renate

32, Horten

En berg - og dalbane i følelser, tanker og ideer. Noe du lurer på? Ta kontakt pr mail: gerdrenate@gmail.com stk leser mine ord. Norges Beste Nettsider - Norsktopplisten

bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits