Morgentrim for den trente.
Mandag er, og vil nok alltid forbli, en blå-dag. Idet alarmen piper "stå opp!" skjønner man at hverdagen er tilbake, og det er tid for litt morgenstress. Eller morgentrim, hvis man foretrekker det uttrykket. Her er det nemlig snakk om fire troll som skal ditten og datten og dutten - samtidig. Med trøtte øyne og en kropp som ikke adlyder på noen måte. Hvilket igjen betyr at jeg løper, jogger, hopper og spretter litt for å få alt til å klaffe til riktig tidspunkt.
Det aller første som må gjøres på morgenkvisten, er å få folk ut av sengene. Først meg selv, som i grunn går ganske greit. Har aldri vært spesielt flink til dette slumre-opplegget. Så en mann, som er flinkerere enn meg til å skjønne hva slumre er. To gutter og ei frøken, som slumrer som de vil - når jeg ikke vil. Opp av senga, inn på badet og der er klærne. Takk. Det er de ordene som forlater munnen min, sammen med god morgen og det er dagen og ett smil og litt sånt. Krabb ut av senga, ta med dyna inn på stua og se på tv. Det er det trolla hører.
Med litt lirking og luring tar det vanligvis ikke lange tiden før trolla er påkledde, klare for dagens første måltid. Problemet der er vel at jeg aldri lager det de ønsker på den tiden av døgnet. Men jeg står bomfast på at biff ikke serveres klokken null-syv-femten på en mandag. Eller tirsdag for den saks skyld. Brød eller frokostblanding. Nei, ikke begge deler - du må velge. Kan omtrent høre hjernen til minst ett troll jobbe på overtid.
Lunsj lages og pakkes. Ned i sekken. Og hvorfor har ikke du tatt på deg sokkene, og den genseren er vrang. Joda, gå som du vil, men det ser litt rart ut. Protester fra minst to kanter, fordi sokkene lå utenfor synsfeltet - det vil si under trøya som skulle under genseren som er vrang.
Sko. Jakke. Jo, jakke må være med, vi bor tross alt i norge der regnet kommer mer uventet enn du vil tro. Jo, jeg bestemmer. Omtrent nå slamres minst en dør, fra en sønn som tror han er midt i verste puberteten. Kan ikke forstå at en slamrende dør hjelper på å få ut frustrasjon over en mor som alltid har rett.
En klem og ønske om en god dag videre. Sykle pent, ikke ut i grøfta, mamma er glad i deg og ikke noe tull. Jeg får som regel et "ja da!" tilbake, mens jeg vinker guttene oppover bakken. Er jeg heldig snur de seg og vinker tilbake.
Sånn, to stykk er sendt avgårde - nå er det tid for en halv kopp kaffe og vinke Lottemor til barnehagen. Og hvor i all verden har Tilla gjemt seg..?
